Tidsklemma?

Er det mulig å gjøre seg selv så travel at man føler man er midt i tidsklemma mens man er hjemme i permisjon? I dag har jeg måtte tatt meg selv i nakken og innsett at jeg må begynne å prioritere litt!


Det er vel ingen tvil om at jeg har litt for mange prosjekter på gang.. Slik er jeg, og slik vil jeg nok og alltid være.. Skal bare, vil bare, skal bare, vil bare, slik går jeg.. Strikke litt her, male litt der, lage noe med prinsen, pusse litt opp, rake litt, helst vaske klær, rydde litt og ikke minst blogge litt.. Alt dette i tillegg til de daglige sysler med middag osv..


Har derfor satt meg ned for å lage meg en liste over hva jeg må prioritere.. Og jeg innser jo at jeg er myyye flinkere og prioritere de gøye tingene, så den stakkars platten ute, har for eksempel ennå murpuss på seg fra jeg gikk løs på trappen inne... Så i dag gikk jeg løs på den med kost og vann, ikke at det hjalp så veldig, så må vel frem igjen med høytrykkspyleren tenker jeg..


Og alle mine strikke prosjekter tør jeg nesten ikke nevne, genser til prinsen, bukse til prinsessa, vanter, sokker, pledd, halser jeg vil strikke til jul osv osv.. Skummelt hvor lett det er å finne nye prosjekter man vil sette igang med!


Juleverksted med ungene, alle gavene som jeg vil pakke inn så fint, all pynten jeg har sett ute i blogglandia som jeg vil lage, alle hyller som skulle vært ryddet og shinet, alle de kule bildene og posterne jeg vil henge opp.. Alle interiør og julebladene jeg prøver å lese ferdig, men finner så mye god inspirasjon i at jeg nesten må legge de vekk igjen for at det ikke skal bikke over i hodet mitt..


Så har du de utenomhus syslene, med trilleturene jeg vil prioritere, lunsjene med venninner, barseltreff, handlerunder, alle turene jeg vil ta prinsen med på, alle jeg vil besøke.. Og ikke minst de dyrebare timene jeg får i armkroken til datamannen med en god serie etter at ungene er lagt..


Konklusjonen min er at jeg er SÅ heldig! Tenk at jeg har så mye jeg synes er såå kjekt i livet mitt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal ta meg til! Det er jo et privilegium!
Så fra nå av skal jeg senke skuldrene, skru ned forventingene mine til meg selv, og jeg tenker at fra nå av skal jeg nyte dagene litt mer istedet for å føle jeg kappløper med tiden.. :)

Klarise